”Grønt batteri” – politisk skreddersøm for gale beslutninger!

 Tysk minister med helikopter over norske fjell lar seg imponere over potensialet i våre kraftmagasiner.

For en som har vært med i energidebatten siden tidlig 70-tall blinker alle varsellamper. Det er noe kjent med retorikken.

 Da de store norske vannmagasinene ble bygget var det ikke statens og finanshusenes fortjeneste, men samfunnsbygging og industriutvikling ved tilgang på kraft som var begrunnelsen.   Ved konsesjonsbehandling ble lokal og regional næringsutvikling veid mot store naturinngrep.  Hele daler ble lagt under vann for å skape arbeidsplasser og vekst.

Flerårsmagasin som Blåsjø og Storglomvatnet ble bygget for å sikre det vi den gang kalte ”vinterkraft” – kraftverk med stor installert effekt som kunne kjøres konsentrert når verk uten stor magasineringskapasitet måtte redusere på seinvinteren. Noen av kraftverkene var knyttet direkte opp mot lokal industri for å garantere en rasjonell drift gjennom hele året.   

Energiloven av 1990 fjernet ved et pennestrøk den relative fordelen norsk industri tidligere hadde hatt av nærhet til kraftressursene. Nå er det først og fremst markedsprisen som avgjør når eierne av kraftverk skal produsere og når de skal redusere sin produksjon. 

Dagens system har åpenbart både fordeler og ulemper.  En av ulempene er at det ikke lengre er teknisk optimalisering av utbygd og installert kapasitet i de norske kraftsystemene som er det sentrale, men derimot å hente ut mest mulig når prisene er på topp.  Pristoppene utgjøres ikke av langsiktige avtaler med industrien, men derimot de korte svingninger i markedet for alminnelig forsyning. Da er det linjenettet som setter den største begrensning. Dermed sitter norske kraftverkeiere (les Statkraft) med relativt stor reservekapasitet i påvente av at staten og forbrukerne skal finansiere mer nett.

Det kan derfor høres tilforlatelig ut når enkelte politikere i Norge og Europa nå stadig snakker om norske vannmagasin som ”Europas grønne batteri”.  Et system der vi kan ”stenge ned” våre anlegg og hente strøm fra varmekraftverk på kontinentet i deler av året – ja sågar pumpe vann opp i Blåsjø og andre magasin med slik energi fra sør.  Med ”grønne sertifikater” og annen finansiell voodoo kan vi dermed skape inntrykk av at vi bidrar til å øke Europas overgang til fornybar energi.

Teknisk er dette selvsagt mulig – vel å merke om ”noen” betaler de store investeringene som må til i linjenettet mellom landene.  Økonomisk er det en gullgruve for statskassene i begge land.  For klima og miljø er effekten heller tvilsom.  For lokal industri og folk er det en katastrofe. Kanskje kan det åpne avsetning for noen norske småkraftverk, bølgekraft og vindkraft, men det endrer ikke bildet av at dette slett ikke bidrar i riktig retning om det er miljøet som skal være argument.

Slik jeg ser det er denne strategien først og fremst en ren finansiell manøver for å kunne eksportere enda mer av vår energi, både gass og el., ubehandlet til industristatene i nord-europa.  Og dermed bruke norsk vannkraft på kontrakter til europeisk industri som behøver å ”grønn-vaske” sin energitilgang – i konkurranse med vår egen. 

Det eneste sikre er at strategien om Norge som ”Europas grønne batteri” vil bidra til at distriktene tappes ytterligere for ressurser som godt kunne vært benyttet lokalt.
Dette er politisk skreddersøm for gale beslutninger.